Glassjenta - en historie som preger oss alle

Jeg er nok ikke den eneste som er svært berørt av historien om glassjenta, ei jente med navn "Ida" på 15 år. Ei jente som har flere erfaringer på knappe 15 år, enn hva flere av oss opplever i løpet av et helt liv. Ulike instanser har måttet stå til ansvar, og hun har fått fortelle sin historie. I allefall deler av den. Glimtvise bilder bak et helvete uten like. En historie preget av en barndom og ungdomstid ingen har gjort seg fortjent til å være en del av - ikke en gang min verste fiende. Og jeg føler med henne, i aller høyeste grad.

Jeg stiller spørsmålstegn ved hva som er forskjellen på strafferammene på om jeg skader meg selv, eller om jeg skader noen andre. Jeg kan aldri bli dømt for noe som; "vold mot egen kropp" - ergo er det heller ingen som må stå til ansvar. Hadde jeg derimot ved et basketak eller i en konflikt med en offentlig instans, foreksempel politiet, utøvd noen som helst form for vold eller uenigheter, kunne jeg blitt anmeldt. Vold mot offentlig tjenestemann, hindring av offentlig tjenestemann, tjenesteforsømmelse og listen fortsetter. Alvorlige strafferammer som kan føre til flere år i fengsel.

Jeg kan ikke straffes for en handling med "døden til følge" fordi jeg tar mitt eget liv. Og hvorfor skal noen stå til ansvar når skaden allerede har skjedd? Hvert enkelt liv er verdifullt, og hvert enkelt menneske har i de aller fleste tilfeller, et nettverk rundt seg som anser akkurat dette menneske, som det viktigste og mest verdifulle i hele verden. For de er det å miste dette menneske det aller verste som kunne skjedd, selv om ikke nødvendigvis du og jeg kjenner til personen. Men hvorfor kan vi ikke bli flinkere til å stå til ansvar mens det enda er noe å stå til ansvar for? Mens det står et menneske i andre enden som så gjerne vil få et liv som er verdt å leve? Det handler ikke om å fordele skyld og straff. Det handler ikke om at en instans skal presses opp mot et hjørne, mens de andre instansene skal stå rundt hvert sitt bord å juble. Det gagner verken den døde, skadde, eller de berørte/pårørende. Det handler om at vi må lære av våre feilvurderinger, ta til oss at ting kunne vært gjort annerledes, og sørge for at ingen trenger å oppleve det samme som blant annet "Ida" har opplevd. For at hun har måttet oppleve det, er en opplevelse og hendelse for mye.

Vi må takke for åpenheten og alle de ressursene hun har brukt for å fortelle deler av sin historie til en hel verden. Takke for at hun har gitt oss muligheten til å danne et bedre og mer ressurssterkt system. Takke for tilliten hun har gitt, ikke på grunn av, men til tross for - mot alle odds. For hvorfor i all verden skal hun stole på et eneste menneske, hun som har blitt sviktet av de som skulle hjelpe, når resten sviktet? La oss klappe henne på skulderen, gi henne all den rosen, kjærligheten og støtten hun trenger - og gi henne en reell respons som viser at alt det arbeidet hun la i denne reportasjen - og ikke minst alt det arbeidet hun har gjort i sitt liv, var verdt det. Ikke bare servere gode ord på et sølvfat, slik vi har en tendens til å gjøre. Kanskje er det ene menneske hun kan hjelpe, det ene menneske som kan få henne til å føle at denne kampen var verdt det. At hun er verdt det - for det er hun, og hun fortjener å kjenne på det!


Historien til "Ida" er forferdelig. Ikke fordi "Ida" er forferdelig - så langt derifra. Men fordi de avgjørelsene som er tatt rundt henne - og konsekvensene det har ført med seg for hennes del, er forferdelige. Jeg kan gå bort til deg, forsiktig prikke deg på skulderen for å få din oppmerksomhet, og derretter stille et spørsmålstegn ved hvorfor du slo meg i går kveld. Vi begge kan være inneforstått med at det ikke er sant. For det første var vi ikke på samme sted, til samme tid, og for det andre så er det ingenting som tilsier at det skal være tilfelle. Men hvorfor tror du at jeg sier det? Tror du jeg sier det for moroskyld? For oppmerksomheten og oppstyret det fører med seg? I så fall ber jeg deg om å tenke en, to eller tre ganger til - alt ettersom hvor mange ganger du må se for deg situasjonen før du kan se den fra et annet perspektiv. Når du har klart det, ber jeg deg om å sette deg inn i situasjonen, og da skal du ha hovedrollen. Da skal du være den som har blitt sviktet av alt og alle. Hvordan tror du at du ville håndtert det?

Bak enhver hendelse, situasjon eller uttalelse - så ligger det en bunnløs fortvilelse, en reell smerte og den smerten kommer ut i ulike former. I "Ida" sitt tilfelle var det voldelig oppførsel og desperate rop om å bli sett og forstått fra hennes ståsted, som førte til at både hennes og andres liv ble satt i fare. Vi har ulike mestringsstrategier som der og da virker å være hensiktsmessige - og det må tas på alvor uavhengig av hva utrykket måtte være. Noen ganger trenger vi alternativer, og hvordan skal vi finne dem, dersom det ikke er noen som danner grunnlaget som skal til - men heller sparker bena under oss og forventer at vi skal reise oss for egen maskin? Det er ikke handlingen eller oppførselen som definerer oss, men det er en uttrykksmåte vi må ta i bruk når ord ikke veier tungt nok - i et desperat forsøk på å bli sett og hørt fra vårt ståsted, med et blikk som sier at den smerten jeg opplever, den er reell for meg uavhengig av alt annet.

Om vi blir flinkere til å ta hendelser, situasjoner og uttalelser på alvor - uavhengig av om det synes å være reelt eller ikke, så kan vi i allefall avverge én krisesituasjon. Og den ene krisesituasjonen er gullverdt. Den ene krisesituasjonen er et menneske som betyr hele verden for et annet menneske, og det må vi ikke glemme for alt i verden. Jeg håper vi kan bli flinkere til å ta det på alvor før det blir en fatal hendelse ut av det. Før barn og ungdom må bruke vold og makt for å bli sett, hørt og tatt på alvor - som om skal være "oppskriften" til "hjelp". Før flere liv går tapt. Før vi havner i en posisjon hvor vi må forsvare oss selv og alt handler om å redegjøre for våre handlinger og hvor bra det synes å være i det øyeblikket - for det er det ingen som tjener noe på. Tvert i mot. Vi må bli flinkere til å si; "Ja, vet du hva? Det kunne jeg faktisk gjort annerledes", ikke bare stille for oss selv, men så høyt at alle kan høre det - slik at vi blir nødt til å stå for det. Kanskje finner man ikke løsningene med en gang. Men så fort man åpner for muligheten, og tørr å tro det verste, tørr å se utfordringene - så er det lettere å jobbe for å få til endringer også.

"Ok. de hører ikke på meg. Da brenner jeg institusjonen ned". Hvordan skal vi respondere på det?

En udefinert sorg

Jeg satt på sengekanten, med tente stearinlys rundt meg, mens jeg kjente litt på ensomheten. Ensomheten i det å føle seg uendelig alene når man er omringet av mange mennesker - med de aller beste intensjoner. Etter å ha grått noen tårer av ren fortvilelse og maktesløshet, tok jeg meg plutselig i å kjenne på sorgen - og gråt litt til. Den sorgen jeg alltid har vært redd for å slippe opp og frem - den sorgen som svært sjeldent (nærmere bestemt aldri) blir snakket høyt om. Jeg kjente på maktesløshet, fortvilelse og skam. På dårlig samvittighet og utilstrekkelighet. Det er ingen spesiell dag idag, ingen merkedag på noen som helst måte - men vi har bikket over til 5.desember, og selv om det ikke har så mye å si, så er det nok i seg selv. Jeg tok meg selv i å tenke ekstra mye på de som ikke er her lengre, som har gått bort av ulike grunner. Jeg stilte meg et spørsmål om de hadde det bra. Kanskje stiller jeg meg dette spørsmålet fordi døden har vært en veldig sentral del av hverdagen min de siste dagene, fordi en av mine nærmeste ikke har det så bra nå. Det har blitt stilt spørsmålstegn ved om livet er verdt å leve, om når det er greit å gi slipp, og hva som skjer når livet tar slutt. Jeg har ikke hatt noen andre virkemidler enn medmenneskelighet og omsorg - kjærlighet og støtte. Og det er ikke alltid det er nok, men jeg håper at det holder denne gangen.

(Bilde lånt av google)

Håp ble tatt med inn i samtaleemnet. Av ren entusiasme sa jeg; "jeg har håp for deg!" med et smil om munnen, for jeg har virkelig håp for henne - men det var ikke noe hun forbandt med noe positivt. Hun klarte ikke å relatere seg til ordet "håp", det var som et fremmedord hun ikke visste hva betød - et ord som var med på å definere ressurser og følelser hun ikke visste hva var. Jeg valgte derfor å spørre hva som kunne vært greit å si, hva hun hadde satt pris på og høre - og da svarte hun; "Jeg vet ikke - jeg ønsker ikke en bagatelisering, men jeg ønsker meg heller ikke sympatisering. Kanskje en anerkjennelse for at ting er slik de er, men at du har troen på meg?". Jeg synes det var så vakkert og så ærlig, det var en setning og en samtale som har brent seg fast i hjertet mitt. Både fordi det er et menneske som betyr mye for meg, men også fordi det er en samtale av stor betydning - en samtale man ofte vegrer seg for å ta en del av, men som er så utrolig viktig. En samtale man kanskje ikke ser verdien av før det er ikke er mulighet for å ta den samtalen igjen(?). Selv om det er en samtale jeg gjerne skulle vært foruten (i den forstand at det ikke hadde vært behov for den, fordi hun hadde det bedre og livet var annerledes), så ville jeg ikke vært foruten lærdommen, de såre og kjøre følelsene og tilliten samtalen førte med seg.

Akkurat nå kjennes livet som å trå på glasskår - uten mulighet for å gå rundt dem. Men, jeg holder fast ved de små gledene som ikke er så små likevel, og jeg holder fast ved det som er godt - uavhengig av hvor lite eller mye det er, og forhåpentligvis så er det tilstrekkelig denne gangen også.


"Jeg ønsker deg nok lykke til at du bevarer livslysten. Jeg ønsker deg nok sorg til at selv de små gledene blir store"
- Anonym

11.11.2015

Jeg burde ha skrevet. Skrevet masse om hele følelsesregisteret  - om alle følelsene som opptar stor plass, både positive og negative (på godt og vondt, - slik som alltid). Men, ordene er oppbrukt og svært lite tilstedeværende, så det er vanskelig å gi de en stemme. Bare jeg husker og puste, så skal det nok gå bra denne gangen også - det må det, ikke sant?

Små sorger taler høyt, de store tier stille ..
- Lucius Annæus Seneca

....

Det som har gjort livet verdt å leve

"Er det en ting jeg har lært i løpet av mitt snart 18 år lange korte liv, så er det at verken livet eller det livet innebærer, kan tas som en selvfølge. Vakre mennesker blir revet vekk fra livet fortere enn jeg rekker å blunke, og livet blir for tøft for andre vakre mennesker før jeg rekker og snu meg rundt. På mange vis er jeg takknemlig for at jeg har lært det, fordi det gjør meg mer takknemlig for alt jeg får oppleve, og alt jeg får være en del av - på godt og vondt. Som et ledd i det har jeg aldri sett på 18 årsdagen min som en selvfølge - heller tvert i mot. Likevel er jeg takknemlig for at jeg får muligheten til å oppleve den, og ekstra mye nå som jeg tidligere i år måtte tilbringe 18 årsdagen til en av av mine bestevenninner ved hennes gravstøtte. Livet er skjørt, og jeg har lært at jeg ikke kan ta noe forgitt".

Oktober har gjennom så lang tid jeg kan huske vært en av de vanskeligste og mest krevende månedene i året. Etter alle de forferdelige hendelsene og situasjonene som fant sted i oktober i fjord - samt alt som har skjedd i år, har oktober nå fått en mer forsterket følelse av både maktesløshet og sorg. Og jeg stiller meg stadig spørsmålet; "Er det virkelig verdt det?". Ved siden av alt som i løpet av denne måneden har hver sin "1-års markeringsdag" - har jeg min fødselsdag, og fyller 18 år midt i mellom alle slagene. En tanke som både er paradoksal og absurd å tenke på. For mange er 18 årsdagen en av de største drømmene med hele ungdomstiden - i mitt tilfelle har jeg gjennom alle tider vært så sikker jeg kan være på at denne dagen aldri skulle være en del av min historie. Jeg som verken skulle bli 15 eller 16, og i allefall ikke 17. Det var ingenting som hadde noen betydning, og på et tidspunkt la jeg alt konstruktivt og nødvendig til side fordi; "jeg lever ikke da uansett".


Det skal ikke legges skjul på at den siste måneden på mange måter har vært en av de vanskeligste i mitt liv. Det er vanskelig for meg å sette ord på det, og jeg liker ikke å si det høyt (noe som innebærer å forholde seg til det som er vondt), men det handler ikke om at jeg skammer meg over det. Derimot handler det om at følelsene og realiteten som ligger bak akkurat de ordene er veldig tung å bære. Den siste dagen i september ble himmelen en engel rikere, og jorden et menneske fattigere. Oktober startet med en "1- års minnemarkering" for et av de vakreste menneskene som fantes i denne verden, et av de menneskene som gjennom alle tider har hatt en veldig stor betydning for meg. Og med ca 4 timers mellomrom, med døden i den ene, og livet i den andre enden, ble familien et familiemedlem rikere. Det var og er veldig kort vei mellom liv og død - og jeg har prøvd å holde meg et sted midt i mellom. 

På mange måter skulle jeg gjerne vært foruten denne dagen (og egentlig resten av oktober måneden) og alt den innebærer på godt og vondt. Likevel er jeg takknemlig, og jeg velger å holde fast ved takknemligheten. Jeg ønsker av hele mitt hjerte å takke alle de fantastiske menenskene som har vært med på å gjøre dette mulig. Alle som har vært med på å gi meg muligheten til å velge livet, tross alle utfordringer og dumper på veien. Alle som sa; "prøv litt til!" og ga meg motivasjon til nettopp det, når jeg var fast bestemt på at jeg ikke orket mer - en følelse som var, og som til tider fortsatt er reell for meg. Alle som isteden for å gi meg opp, har støttet meg og heiet på meg, både fra sidelinjen - og som fysisk har gått veien for meg frem til jeg har vært klar for å gå resten av veien selv. Jeg vil takke for alle de små tingene, som kan se små ut for en utenforstående - men som for meg ikke er så små likevel. Som for meg har betydd veldig mye. Alle "åh, bare glem det, det var ikke så viktig likevel". Disse "åh, du er så utrolig teit!". Alle de tingene som på sitt vis gjorde livet verdt å leve, verdt og kjempe for - og kjempe seg gjennom. Alle tingene som ikke blir sagt fordi de  sies, men som blir sagt fordi de kan sies - fra et menneske til et annet, som et medmenneske, og som en bekreftelse på at også jeg er verdt det. Alle klemmene - som blir gitt på eget initiativ, ikke fordi det er "normal" praksis, og slik "vanlige" mennesker gjør. Alle de lette strøkene over skulderen med en kommentar som; "Jeg ser at du ikke har det noe godt idag, vit at jeg tenker på deg!" - som en anerkjennelse på at også jeg kan ha dårlige dager, at det blir anerkjent og at jeg er like mye verdt likevel. Rett og slett alt jeg har fått æren av å være for menneskene rundt meg, og ikke minst alt de har vært for meg, og lært meg. 

Idag fyller jeg 18 år, og jeg lever fortsatt - på mitt sett og vis. Tusen takk for at jeg har fått denne unike muligheten, og tusen takk til alle som står ved min side!

- Mina Jasmine -

Livet er skjørt

"Døden er en av de mest sentrale delene ved livet - for uansett hvem du er, hva du gjør og hvordan du har det, så vil du på et eller annet vis i løpet av livet, møte på døden. I mitt tilfelle har døden vært en mye mer sentral del av hverdagen, enn den burde vært, og jeg har på mange måter blitt tvunget til å forholde meg til den. Både fordi jeg selv har slitt med å se andre løsninger på livet - men også fordi menneskene rundt meg både har gitt opp kampen mot livet, og også ufrivillig har blitt revet vekk. De siste dagene har livet (om mulig) blitt satt mye mer i perspektiv - og det har vært ekstrem kort vei mellom liv og død. Det er et år siden en av mine favoritter tok sitt siste selvstendige valg og lot verden gå sin gang uten henne. Det er et døgn siden et annet vakkert menneske, som dessverre ikke så hvor god hun selv var, og som jeg så virkelig hadde håpet at skulle finne en annen vei her i livet - ga opp kampen mot livet. Og det er knappe 4 timer siden familien fikk et nytt familiemedlem. Livet er skjørt, og jeg håper jeg snart kan få tilbake pusten". - skrevet 01.10.2015, kl. 22.02



Noen ganger er alt mye bedre i svart/hvitt - uten farger og uten noen som helst forventninger om at ting skal være bra. For akkurat nå er ikke ting bra, og jeg skulle ønske jeg kunne kaste maska - slik vi blir oppfordret til i disse dager. Vær så snill, gi meg styrke - styrke nok til å klare dette også.

Mina Jasmine

Ansatte som ikke får medias oppmerksomhet

De siste månedene (egentlig årene) har det blitt kjørt hardt med kritikk mot ansatte som ikke gjør en "god nok jobb". Sykepleiere, leger av alle slag, lærere av alle slag, barnevernspedagoger, sosionomer, NAV-ansatte, politiet, ambulansepersonell - og listen fortsetter. Og jeg er en av de som har kjørt kritikk, meget hard og krass kritikk. Det blir utdelt skyld og skam både til ledelsen - og til personalet. Allerede redde mennesker, blir enda mer redde. Men, kjære alle ansatte innenfor alle emner! Ikke la dere feies under en kam. Ikke la noen få dere til å tro at dere gjør en dårlig jobb - for det er ikke alle som gjør det. Jeg vet at det er lett å tenke slik, og ikke minst føle på det når ting ikke synes å gå fremover - kanskje heller bakover. Men, det finnes så mange av dere som er tvers igjennom gode, som gjør en helt fantastisk jobb. Som har hjulpet meg og mange andre - til og med reddet liv! Og de fortjener og høre det!

Kjære deg, du som på et eller annet vis jobber innenfor psykisk helsevern - enten i forebygging, avverging, bistand eller poliklinisk. Takk, mange tusen takk for at du er tilstede i min hverdag. Jeg er så takknemlig for at du ivaretar meg når jeg ikke er istand til å ivareta meg selv. Du tar meg i mot med åpne armer hver gang jeg har behov for nettopp det. Du tørker tårer på de dårlige dagene og forsikrer meg om at ja, jeg skal komme meg gjennom dette også. Likeså smiler du stort og gir meg en klem når jeg mestrer - når jeg får til noe. Dere heier på meg på dårlige dager, men dere står også støtt og stødig ved sidelinjen, med et smil om munnen når jeg mestrer. Og kjære dere som ikke har møtt meg like bra - som har eskalert situasjoner og behandlet meg som om jeg skulle vært en dukke uten følelser. Jeg er så takknemlig for dere også. For alt dere har lært meg, og for at dere har fått meg til å sette pris på de gode menneskene. For at dere har vist meg at medmenneskelighet og omsorg ikke er en selvfølge.

Det er ikke til å legge skjul på at det er mye som kunne vært bedre. Det har skjedd mange alvorlige svikt og mangler. Det har skjedd store ansvarsfraskrivelser som har ført til de aller verste utfallene. Vi har sett både drap, selvmord og forsøk på både førstnevnte og sistnevnte. Vi har sett de verste konsekvensene, og vi har sett at det ofte ligger en eller flere alvorlige svik til grunn. Og jeg sier ikke at det skal skyves under en stol, for det er viktig at det taes tak i - og det er viktig at det jobbes med. Men, likevel finnes det også situasjoner som er bra, som er gode - hvor man blir møtt ok, og sett som et menneske. Og de trenger å høre at det de gjør er godt nok, og at vi setter pris på det.

Selv om det er mye som må forbedres - og selv om jeg ofte kan være flau over å være norsk statsborger. Så må vi ikke glemme de fantastiske menneske bak alle disse utsagnene - bak alle arbeidstitlene. Vi må ikke glemme de som gjør så godt de kan og enda mer. Vi må ikke glemme de menneskene som går inn i arbeidet med et helhjertet forsøk og enda mer, men som dessverre ikke får resten av verden til å gjøre det samme. De fortjener ros, de fortjener mange gode ord, og de fortjener å bli løftet opp i skyene for alt det de har stått i og fortsatt står i hver eneste dag. Vi må ikke glemme alle de fantastiske lærerene som stiller opp for elevene sine til enhver tid, som har samtaler med dem, hjelper dem, og støtter dem gjennom en ofte krevende og vanskelig skoledag. Vi må ikke glemme helsesøstrene som setter opp utallige timer for å følge opp, og støtte - som sender bekymringsmeldinger. Vi må ikke glemme politiet som avverger og bare gjør sin jobb, og gjør så godt de kan. Vi må ikke glemme ambulansepersonellet som redder liv, og som ikke har så mye annet valg enn å bruke gode ord og medmenneskelighet som hjelpemiddel. Vi må ikke glemme NAV-ansatte som får til, og som gjør så godt de kan. Vi må ikke glemme barnevernspedagoger som stiller opp, er imøtekommende og støtter gjennom lange netter, som avverger alvorlige kriser. Vi må ikke glemme de legene som gjør så godt de kan. Vi må ikke glemme alle de gode menneskene som finnes, enten det er som vaskedame på en skole, eller en advokat - de er "bare" mennesker de også, på lik linje som deg og meg.

Det øses ikke over av positive ord og gode tilbakemeldinger til ansatte i Norge, men jeg synes de fortjener og høre at vi legger merke til de som gjør en god jobb - til de som forsøker og som er et medmenneske, gjennom godt og vondt. Så; kjære ansatt - enten du sitter bak kassa på rema 1000, jobber som kontaktlærer eller om du er kirurg. Jeg er så takknemlig for at du er tilstede i min hverdag. Jeg er så takknemlig for at du ivaretar meg. Jeg er så takknemlig for at du smiler til meg, når jeg kommer for å kjøpe min samme vante pepsi max, og en pastilleske. Jeg er så takknemlig for at du tar deg tid til og smile til meg etter endt skoledag. Jeg er så takknelig for at du redder liv, og forsøker. Jeg er så takknemlig for at akkurat du er tilstede, og bringer mening inn i en hverdag som kan være aldri så meningsløs. Jeg setter pris på at akkurat du står på, og kjemper i mot fordommer. Tusen takk!


Mina Jasmine

Å leve med depresjon

NB - Kan inneholde triggende innhold og vanskelige formuleringer.

Det å skulle formulere hvordan det er å leve med depresjon på en måte som er like opplysende for deg som ikke har opplevd dette før, som det er for "oss" som lever i dette hver eneste dag, er veldig vanskelig. Det å skulle bruke de rette ordene, og sette ord på det på en måte som gjør at jeg verken virker overfladisk eller oppmerksomhetssyk, er en krevende oppgave. Men, det er ikke det det handler om, ikke på noen som helst måte. Hvordan skal jeg forklare for deg hvorfor jeg ikke alltid klarer å delta på ting, hvorfor jeg ikke alltid klarer å gjøre husarbeid, og hvorfor det kan være vanskelig for meg å komme meg i dusjen? Det er vanskelig for meg som selv ikke forstår hvorfor det er sånn, og skulle gjøre deg bevisst på det. Men, jeg kan gjøre et forsøk på å forklare hvordan det er å leve sånn, sett fra mitt ståsted. Jeg anntar at det er like vanskelig for deg å forstå hvorfor det er slik, som det er for meg og prøve å formidle det til deg på en forståelig måte - så kanskje vi kan møtes på halvveien? 

Depresjonen har flere grader, ikke at det har så mye å si - for en depresjon er meget tung å leve med uansett. Å leve med en depresjon handler om så mye mer enn "bare" selvskading og selvmordsforsøk. Men, det er noen av faktorene som kan synes på utsiden. Noen av faktorene som kan være et fysisk pekepunkt, og et uttrykk for det depresjonen gjør med "oss" som mennesker, på innsiden. Selvskading og selvmordsforsøk er et symptom på alt det depresjonen bærer med seg av vonde følelser, som ikke alltid når ut til resten av verden på en tilstrekkelig måte. "Når livet, verden og en selv føler seg så håpløs at det er den eneste løsningen akkurat der og da - og innimellom ser du kanskje for deg at det er den beste og eneste løsningen for alltid. For hva kan vel være verre enn den smerten du sitter med inni deg?"

Noe av det verste med å leve med en depresjon, er at det er vanskelig å gjøre seg forstått - og det er vanskelig for mennesker rundt å forstå. Det er ikke nødvendigvis noen som vil si at du er sliten, eller at du har det vondt. Frem til de ser armene dine med åpne sår, eller arr - frem til de får høre om de selvmordsforsøkene som du akkurat har hatt. Når utfordringene starter allerede før du har satt bena dine utenfor sengekanten, så vet du at du har en vanskelig dag foran deg. Når du vil komme deg gjennom dagen, men bokstaveligtalt setter livet som innsats for å klare det på en best mulig måte, som "alle andre" på din alder - for såppass burde du jo klare. Når du tar skjeen ut av kjøkkenskuffen, men mister den på gulvet - og knekker sammen fordi du ikke orker å bøye deg ned, og plukke den opp. Når du ser at du burde vasket og ryddet, men ikke orker, og føler deg som et dårlig menneske - svak og ubrukelig, fordi du ikke klarer det som er normalt for mennesker på din alder og klare. Når verden rundt krever og forventer at du skal klare ditt og du skal klare alt, for du er jo bare litt deprimert, og da klarer du jo selvfølgelig alt! Noen ganger behøver det ikke å handle om hva verden rundt forventer, innimellom kan det også handle om hva du forventer av deg selv - for å kunne føle deg så bra som mulig, utfra de forutsetningene du har, i ditt eget liv, og i din egen kropp.


"Du har så mye å leve for" - Ja, visst. Jeg har enormt mye å leve for, på alle mulige plan. Jeg har fantastiske menensker rundt meg, mennesker som ønsker meg det aller beste og ikke tillater meg noe mindre. Mennesker som hver eneste dag, kjemper for meg, og bryr seg om meg. Men, selv om det er både en støtte og hjelp i de vanskeligste tider, og en stor glede på gode dager - så betyr ikke det at smerten blir noe mindre. Den blir lettere og håndtere, men livet er vanskelig å leve likevel. For depresjonen sprer seg som et svart slør over skuldrene, og dekker for lyset i øynene dine. Du kan se for deg et svart, stort, skummelt monster, som angriper deg på det svakeste og holder deg nede, ufrivillig.

Hvordan skal du forklare for menneskene rundt deg, at du er så sliten at du ikke orker å vaske leiligheten idag? Ikke orker å lage mat? ikke orker å gjøre ferdig leksene? Ikke orker å møte opp på skolen/jobb? Ikke orker å dusje og må bruke hele dagen på å samle opp nok krefter? Ikke orker å legge deg i sengen, for tankene tar knekken på deg om natten? Ikke orker å være i kontakt med venner, fordi det koster så mye og skulle late som alt går bra? Ikke orker å trene, fordi den energien er ikke tilstedeværende på noen som helst måte? Og hvordan skal du forklare for menneskene rundt deg, at du på grunn av depresjonen ikke har energi til å kunne fullføre det som er normalt for mennesker på din alder og klare - uten å virke overfladisk og oppmerksomhetssyk? Det kan være vanskelig det, for - for at mennesker rundt en skal få en viss innsikt i hva en går igjennom, må man fortelle - og for å kunne fortelle, så må man ha en viss innsikt selv, og det er ikke alltid like lett.

Jeg verken krever eller forventer at du skal forstå hvordan dette er, for jeg forstår det ikke selv en gang. Jeg bare går med denne indre smerten hver eneste dag. På de verste dagene orker jeg så vidt og åpne øynene - for hva har jeg og åpne øynene for? Det er vanskelig når smerten på innsiden ikke når ut til resten av verden. På enkelte dager hadde det vært godt om alle visste alt, og kunne akseptere det. På andre dager, er det godt at ingen vet noe, slik at det ikke er noe tema. Det er en hårfin balansegang.

Mina Jasmine

Å sette pris på det som er godt

Takknemlighet har den siste tiden vært veldig viktig for meg. Det å kunne sette pris på det som er godt, enten det er mye eller lite, og være takknemlig for at jeg har akkurat det. Tidligere har håpet vært veldig viktig for meg, og det har vært det jeg har holdt fast i. Det er fortsatt veldig viktig, for uten håpet så kommer jeg meg ikke så veldig langt. Men, etterhvert som tiden har gått, så har jeg sett at det ofte kan være svært vanskelig å holde fast ved et håp man ikke ser - å holde fast ved noe man ikke tror på at kan være en mulighet. Jeg har derfor funnet ut at å holde fast ved takknemligheten, har vist seg å være hakket lettere i de tidene hvor alt er som mørkest. For uansett hvor mørkt ting er, så er jeg takknemlig. Derimot er det ikke alltid at jeg klarer å se et håp, et lys i enden av tunellen, på de dagene hvor ting er som mørkest.

Jeg har potensielt sett sittet med to liv i hendene mine - to liv jeg ikke har kunnet gjort noe som helst for å redde. To liv som har stått i fare fordi systemet har sviktet, og det lille jeg kunne gjøre, ikke var forenelig med forsvarlig behandling, utfra den daværende problematikken og det daværende tilstandsbildet. Jeg har vært vitne til flere liv som har gått tapt på de verst tenkelige måter. Jeg har sett personer visne, uten og kunne gjøre noe som helst for å se dem blomstre igjen. Jeg har stått i situasjoner hvor det ikke har vært en selvfølge at verken jeg, eller den andre parten har kommet så "godt" ut av det, utfra de forutsetningene vi hadde. Mens jeg har sittet der, i min egne lille verden og brukt minst 90% av tiden min på å ønske at jeg ikke var en del av denne verden - har jeg vært vitne til at andre ufrivillig har blitt revet vekk fra livet. Jeg har sett hvor kort vei det er mellom liv og død, og det har gitt meg en tankevekker.


Vi går alle gjennom motgang, det er en del av livet - på godt og vondt. Livet er på ingen måter perfekt. Og innimellom er det så langt ifra bra som det kan være. Men, mye er og kan være opp til meg selv. Alt jeg har vært en del av de siste årene, på godt og vondt, kan jeg velge og ta med meg inn i fremtiden på ulike måter. Jeg kan velge og ta det med meg som en ballast, eller jeg kan velge og ta det med meg som en erfaring. Og i den grad det er mulig, har jeg valgt og ta det med meg som en erfaring, fremfor en ekstra ballast i hverdagen. Jeg har på den hardeste og vondeste måten, lært meg at det ikke er noe ved dette livet som er en selvfølge. Og akkurat derfor er jeg takknemlig. For alt jeg har. For alt jeg har lært. For alt jeg har vært en del av, på godt og vondt - og alt det har lært meg. For alt jeg har fått, og for alt jeg har lært av alt det jeg har mistet. For alt det jeg har lært og fått kjenne på, på bakgrunn av alt det jeg aldri fikk. Og ikke minst, for at jeg har fått muligheten til å velge livet - det er mer enn hva mange andre i denne verden har fått. Det finnes ingen andre i denne verden som kan gå veien for deg, men det finnes mange som kan gå veien sammen med deg - og jeg er evig takknemlig for alle som går min vei, sammen med meg. 

Og i anledning dette blogginnlegget, vil jeg sitere et sitat fra Jens Bjørneboe, som også har betydd ekstra mye for meg i denne tiden;

"For denne byrde skal vi bære frem, og føle mer fryktelig enn andre, at denne verden ikke er vårt hjem"

- Mina Jasmine

Det blir bedre


"Hold ut" sier dem. "Det blir bedre" sier dem også.
Og en dag blir det helt sikkert det. Men, akkurat nå føles det ikke sånn. Alt flyter; hodet flyter, kroppen flyter, tankene flyter. Jeg går tom for krefter, og jeg orker ikke en ny smell. La oss håpe det er nok for en stund nå. Det er nok nå, det holder i massevis. Jeg skal klare dette. Pust. For alt i verden, ikke glem å puste.



 Holdt ut. Pust. Det blir bedre. 

Et bedre alternativ enn selvmord

En av mine favoritter, en av de vakreste menneskene som fantes på denne jord - skulle fylt 18 år for noen dager siden. Dagen vi som ungdommer skal se frem til. Dagen som er skremmende, skummel, og ikke minst byr på mange forventninger. Slik ble det ikke for henne, dessverre. Hun skulle vært prinsessen rundt det lange salongbordet. Hun skulle vært midtpunktet - det midtpunktet som hun aldri har likt å være. Vi har gått samme mørke, og jeg kan kjenne på hele kroppen hvilken indre smerte hun bar på. Forskjellen er at det var kun jeg som overlevde. Jeg respekterer hennes valg om døden, i den grad hun følte at det var et valg. Men, ikke det livet som ikke ga henne et bedre alternativ.

Helena, er en annen jente på denne tiden, som har fylt 18 år. Lykkelig, bortskjemt, rampete og ivaretatt skulle hun ha vært. Både av mennesker rundt seg, og systemet. Isteden kjemper hun en evig kamp mot både seg selv og systemet rundt. Hun er en av de som har kjempet med livet som innsats, og som har stått i et evig mørke i et to-siffret tall av år - og likevel står oppreist. Hennes flukt har vært rusen, selvskadingen, og selvmordsforsøkene. Og disse to jentene har mye til felles, de begge har gått gjennom det samme mørke. Men, det er dessverre kun en av dem som er i live - og det er Helena.

17 år, og i live er jeg - og på mange vis ønsker jeg og takke for det. Muligheten jeg har til og når som helst kunne avslutte livet, gir meg en større grunn til å prøve og fortsette. Jeg kan ta valget om å gå inn i døden, men jeg kan ikke ta valget om å komme tilbake. Det er ikke mer enn en ukes tid siden jeg stod i de sporene - med den ene foten plantet i graven og ikke orket å kjempe mer. Jeg var heldig. Det var flere ulike instanser som kom og tok kontrollen over meg, og fortalte meg at jeg fortjente bedre enn dette - og at det fantes håp og muligheter for meg, også. Og jeg vil takke for det. Jeg vil takke for at jeg ble ivaretatt på mitt mest sårbare. Og jeg vil takke for at jeg får muligheten til å finne et bedre alternativ enn døden. Jeg ønsker ikke å være en av de som avslutter, i mangel på bedre alternativer - jeg vil klare dette.  

En avsluttet smerte. Min engel, kjempet med den ene foten utenfor stupet, og den andre foten i graven for å få til dette. Hun ga hele livet som innsats. Men, smerten hennes så ikke ut til å gå over. Nå sover hun, som den vakre engelen hun er - og forhåpentligvis har hun fått slutt på den uendelige smerten. Hun tok sitt siste selvstendige valg og lot verden gå sin gang uten henne. Og jeg er verken sint eller skuffet over det. Det er et valg jeg respekterer, fordi jeg vat at hun kjempet hele veien. Du skulle sett henne. Du skulle sett hennes flere tusen daglige kamper - og smilet som visnet mer og mer. Jeg klandrer henne ikke lengre, jeg er verken sint eller skuffet. Sorgen min ligger i at hun kunne hatt andre alternativer som ville ført til at hun også kunne levd et verdig liv - det livet hun fortjener å være en del av. Hun kunne gått samme vei som meg, og ikke minst deg. Bare noen hadde vist henne veien, og gått veien sammen med henne. Holdt håpet oppe og vist at hun fortjente det og ville klare det.

Derfor gråter jeg. Fordi jeg vet at det er mulig. Jeg gråter fordi min engel gikk seg vill i mørket, tross mulighetene for lys. Jeg gråter fordi Silje ikke fant veien ut av mørket, og fordi hennes lommelykt sluttet å virke. Jeg gråter fordi Karianne ikke fikk et bedre alternativ. Jeg gråter fordi Helena er den eneste av de som fortsatt lever, og selv hun higer etter døden - en måte å avslutte denne smerten på. Jeg gråter fordi jeg vet at alle har kjempet med helhjertede forsøk på å holde hodet over vannet, uten å få hjelp og støtte fra de rette omgivelsene. Jeg gråter fordi jeg vet at veien ligger der, uten at alle som trenger det får muligheten til å gå den. Min største sorg ligger i at de alle kunne hatt andre alternativer, og at flere av de vakreste livene i denne verden kunne vært reddet. Om vi hadde fokusert mer på å få dem til å ønske og leve - og ikke bare hindre noen i å dø. Det holder ikke å bare hindre, vi må finne årsaken til hvorfor ønsket om å avslutte er så stort. Det handler ikke om at de er svake, eller ikke kjemper. Det handler om at vi ikke gir dem et bedre alternativ, at vi ikke gir dem en grunn til å skulle fortsette.

Kjære verden. Selvmord skal ikke bare forhindres, det skal også forebygges - og det ER mulig. Det kan ta måneder og år, men det er verdt det. Og jeg ønsker å takke for den unike muligheten jeg har blitt gitt ved å velge livet fremfor døden - jeg vil takke de menneskene som har gjort det mulig for meg og fortsatt være en del av dette livet. Jeg vil takke de som har gitt meg styrke og mot til å fortsette. De som har bedt meg om å "bare holde ut litt til". For selv om jeg gjerne skulle vært foruten alle erfaringene, episodene og traumene disse siste årene - er det også mye jeg absolutt ikke skulle vært foruten. Slik som blant annet de menneskene som har fulgt meg på denne veien. Tusen takk, jeg skulle ønske alle andre også fikk denne unike muligheten!


- Mina Jasmine

 


Skrevet etter inspirasjon fra Ingeborg Senneset sitt innlegg på Mental helse sin hjemmeside; http://www.mentalhelse.no/psykobloggen/alle-blogginnlegg/selvmord-kan-baade-forhindres-og-forebygges

 

Les mer i arkivet » Februar 2016 » Desember 2015 » November 2015
hits